Ok, ikke akkurat så positivt, kanskje. Men jeg lurer litt på hva som kan irritere deg når du leser bøker, jeg.

For meg er det ofte feil. Spesielt når forfatteren (eller kanskje oversetteren?) skriver feil navn i fortellingen. I "Det mørke rommet" av Minette Waters var det Adam og Alan som stadig byttet plass, noe som forstyrret hele leserytmen og fikk meg til å lure på ting som "hvor kom han fra?" før jeg skjønte at det var den andre som sa noe og teksten rett og slett var feil.

En annen ting er overforklaring. Jeg ble spesielt oppmerksom på det etter å ha leste Stephen Kings "On writing". Når forfatteren prøver å få frem noe og det gjøres nærmest med teskje-metode, eller veldig klønete. Da blir jeg litt irritert.

I tillegg har jeg en greie med historisk presens, men den prøver jeg å venne meg til siden det visstnok ikke er direkte feil.

Ekstremt dårlig språk. Noe av det mest irriterende som finnes når det kommer til bøker.

Eller når forfatteren har glemt det h*n skrev et par sider før, som f. eks. at alle lys hadde brent ned, men to sider etterpå har vedkommende plutselig lys h*n kan tenne igjen. Det henger jo ikke på greip.

Overforklaring som Lin sakker om. Og generelt undervurdering av leseren.

Lin: Hva slags greie har du med historisk presens? Nå ble jeg litt nysgjerrig... ;)

Aha - en mulighet til å ri et par kjepphester! Hehehe - *gnir meg i hendene*

Ortografiske og grammatiske feil. Grrr. Sammenblanding av egennavn, motsigelser i teksten. Dessuten passasjer hvor jeg mener redaktøren har sovet i timen og lar forfatteren bli sittende og gnage i teksten uten å komme videre - *gjesp* - der burde redaktøren grepet sin rødpenn og strøket nådeløst!

Dårlige og middelmådige oversettelser. Blir spesielt irritert hvis jeg kan "lese" originalteksten gjennom den norske oversettelsen. Har mang en gang sittet og oversatt tilbake til engelsk mens jeg har lest. Da fortaper jeg meg helt i det, og mister romanen. Det er synd for forfatteren ... lurest for meg da er å styrte ut og kjøpe romanen på originalspråket.

Irriterer meg også dersom det er dårlig typografi i en bok. Synes det er forbausende mange trykksaker i salg hvor man har spart i budsjettet og ikke brukt fagfolk ...

Å ja, jeg er visst en grinebiter. (Og stolt av det!)

Elin: Det er noe med bruken av da/når. Som for eksempel i "Den tidsreisendes kvinne".
Eksempler:
“Da jeg kommer nærmere, ser jeg at de ikke kysser hverandre - de krangler.”
“Et barn kommer løpende langs stien i full fart, og da det nærmer seg, gjør hjertet mitt et byks, og Clare braser inni rydningen.”
“Da jeg slår på lyset, ser vi steiner på størrelse med gresskar utover hele gulvet.”
osv.

Jeg leser det som da/når-feil selv om jeg jo vet at det i følge språkrådet er tillatt.

Tigermamma: Det er nok ikke for ingenting at "kill your darlings" understrekes i bl.a. Stephen Kings bok om skriving. Og om ikke forfatteren klarer det, så burde jo i alle fall redaktøren få det til.

Den gang - da, hver gang - når ... det er hovedregelen. Eksemplene du siterer, er jo korrekte, Lin.

Var hele boken holdt i presens? Personlig er jeg lite glad i presens-romaner. Ja vel, så oppleves kanskje teksten og handlingen litt nærmere og umiddelbar, men man mister leseroen som kommer med tekst i preteritum. Leseroen er viktig om man skal pløye gjennom 300-400 sider, synes jeg. Orker man nærhet og umiddelbarhet over såpass mange sider? Ikkje eg ...

Historisk presens er et knep/en teknikk forfatteren kan bruke for å rette leserens oppmerksomhet mot en viktig hendelse. Overdreven bruk blir slitsom - en virkelig "kill your darlings".

Jeg syntes det var slik gjennom det meste av boken, ja. Så akkurat den boken tror jeg faktisk at jeg ville ha fått bedre leseflyt gjennom dersom jeg hadde lest den på engelsk.

Eg har nyleg lese Ian McEwans Lørdag, og medan eg las denne blei eg stadig meir irritert over at hovudpersonen (som har heile forteljarsynsvinkelen i tredjeperson) blir omtala med etternamn, nesten konsekvent. Det er vel ingen som går rundt og ser på seg sjølv som etternamnet sitt?

Den gang - da, hver gang - når ... det er hovedregelen. Eksemplene du siterer, er jo korrekte, Lin.

Var hele boken holdt i presens? Personlig er jeg lite glad i presens-romaner. Ja vel, så oppleves kanskje teksten og handlingen litt nærmere og umiddelbar, men man mister leseroen som kommer med tekst i preteritum. Leseroen er viktig om man skal pløye gjennom 300-400 sider, synes jeg. Orker man nærhet og umiddelbarhet over såpass mange sider? Ikkje eg ...

Historisk presens er et knep/en teknikk forfatteren kan bruke for å rette leserens oppmerksomhet mot en viktig hendelse. Overdreven bruk blir slitsom - en virkelig "kill your darlings".

Presensbruk kan vere verknadsfullt dersom det er godt gjort, som i for eksempel Alberte-trilogien til Cora Sandel. Her er presensforteljinga med på å skape eit heilt spesielt nærvær i teksten, synest eg. Ut og stjæle hester er eit anna eksempel på at presens fungerer godt, men her som markør av når handlinga er lagt til nåtid og når ho er lagt til fortid.
Eg meiner med andre ord at presens i seg sjølv ikkje er eit problem, problemet er at det er for mange forfattarar som bruker det utan å få til den effekten dei strevar etter å oppnå.

Det kan hende at jeg ikke ville ha syntes det var så irriterende nå, altså. For nå har jeg i større grad vent meg til at det faktisk er lov. Men dengang da (se, jeg kan! :stolt: ) oppfattet jeg det automatisk som feil.

Elin: Det er noe med bruken av da/når. Som for eksempel i "Den tidsreisendes kvinne".
Eksempler:
“Da jeg kommer nærmere, ser jeg at de ikke kysser hverandre - de krangler.”
“Et barn kommer løpende langs stien i full fart, og da det nærmer seg, gjør hjertet mitt et byks, og Clare braser inni rydningen.”
“Da jeg slår på lyset, ser vi steiner på størrelse med gresskar utover hele gulvet.”
osv.

Jeg leser det som da/når-feil selv om jeg jo vet at det i følge språkrådet er tillatt.

Hm... Nå har ikke jeg lest boka i norsk oversettelse, kun på engelsk (før den ble oversatt). Jeg tror den funker bedre på engelsk, faktisk...

Enig i mye av det dere andre skriver her. Nå leser jeg mest seriebøker, men det er flere ting som irriterer meg der også ja, hehe.

* Feil i gramatikk og ortografi, og dårlig språk. Og hvis det er spesielle ord eller vendinger som gjentas ofte, altså dårlig variasjon.

* Feil som sniker seg inn, enten det er historiske feil eller andre feil som har sneket seg inn, enten det er fordi forfatteren/redaktøren ikke har sett dem (slurvefeil) eller det rett og slett er fordi man skriver om ting man ikke vet om stemmer eller ikke. Hår som skifter fra brunt til grått i løpet av ett kapittel (eller kanskje er det eksplosiv aldring? Stakkars karakter ;)), fornavn eller etternavn som forandres fra et kapittel til det neste, salmer som synges selv om de ikke er skrevet engang enda når historien finner sted, at bønder i Østfold går rundt og sier "Ok" til hverandre på 1800-tallet... Ah, ja her er det mye å velge mellom!

* Da jeg leste innlegget til bai tenkte jeg med en gang på en serie jeg leste for ikke så lenge siden, der karakterene tiltalte eller tenkte på andre personer med både for- og etternavn nesten hele tiden, og ikke kun fornavn. Slitsomt! Kanskje er det høflig å bruke for- og etternavn når man snakker med noen (dette var for flere hundre år siden), men gud så slitsomt å lese! Samme med vanlige dialoger mellom personer som kjente hverandre godt også, de brukte fornavnet til hverandre nesten i hver setning. Hvor naturlig er det? Eks:
- Hvordan har du det, Kari?
- Jo, jeg har det bra, Olav.
- Det var godt å høre, Kari.
- Men Olav, hvordan har du det, egentlig?

Osv. osv. Satt og skar tenner etterhvert.

* Karakterer som er kjedelig lik andre og ikke har noen egenart, eller som er veldig sort/hvitt. Vet av noen seriebokheltinner som jeg har fått litt avsmak for, siden de nesten er som små helgener og så vakre, gode, snille, søte, uselviske og aldri har noen feil eller oppfører seg dumt. Kjedelig!

Sikkert mer også, men kommer ikke på noe akkurat nå.

Apropos gramatikk, språk og skrivefeil.. Jeg har lest flere bøker hvor det er snakk om "den gylne løden" men det høres så feil ut i mine øre.. Skal det ikke være en g der, tenker jeg hver gang. Kan virkelig så mange bøker inneholde denne glippen, eller er løden faktisk et norsk ord?

"Hvis bagasje er det?" høres også litt, om ikke feil, så ihvertfall stivt ut. Men å skrive "Hvem sin bagasje er det?" er kanskje litt for... kjedelig? Kan skjønne det hvis det er brukt for å få frem en personlighet, men midt inni en roman som slett ikke har en slik tone til vanlig blir det litt malplassert.

Løden er eit ord. (http://www.dokpro.uio.no/perl/ordboksoek/ordbok.cgi?OPP=l%F8den&begge=S%F8k+i+begge+ordb%F8kene&ordbok=begge&s=n)

"Hvis" trudde eg ikkje kunne bli brukt på den måten, i staden for "hvem". Eg trudde det var meir i retning "han/hun som den tilhører" eller noko slikt. Det blei ikkje heilt enkelt å forklare dette, men eg trur ein kan seie "Jenta, hvis baggasje står i trappa, .... " eller noko liknande. Men det er gammaldags og stivt.

Flott, da har jeg fått bekreftet at det faktisk er et ord :) Men hvorfor har vi både lød og glød som betyr det samme, i bunn og grunn? :confused:

Skjønner hva du mener med "hvis"-bruken, men enten det brukes i den ene eller andre sammenhengen virker det stivt og gammeldags, ja.

Dersom du held deg til nynorsk litteratur, vil du sleppe heile "hvis"-problematikken.

"Hvis ting er det" er helt korrekt språk. For meg høres det veldig rart ut når noen sier "hvem sin ting er det". Og, ja, jeg sier faktisk "hvis ting er det". Eventuelt "hvem tilhører/eier den..." eller "hvem er det sin".

Å spørre ved å si "Hvis ting er det?" høres for meg ut som noe på lik linje med "Hvem bok liker du best?" ;) Men det er nok fordi jeg ikke er vant med det i det hele tatt.

Snur man det, som i et eksempel nevnt lengre oppe: "Jenta, hvis bagasje står i trappa..." blir det litt annerledes. Kanskje fordi jeg kun har hørt/lest det i en sånn setting? Men det er uansett ikke noe jeg skriver/sier selv.

Å spørre ved å si "Hvis ting er det?" høres for meg ut som noe på lik linje med "Hvem bok liker du best?" ;) Men det er nok fordi jeg ikke er vant med det i det hele tatt.

"Hvis ting er det" og "hvem ting er det" er totalt forskjellige ting. Det første er helt rett, det andre ikke, grammatisk sett.

Sjekk ordboka. (http://www.dokpro.uio.no/perl/ordboksoek/ordbok.cgi?OPP=hvis&ordbok=bokmaal&s=n&alfabet=n&renset=j)

"Hvem ting er det?" er jo merkeleg.
Eg trur eg ville stussa, dersom nokon sa "Hvis ting er det?" munnleg. Eg veit at det er riktig, men eg er ikkje vant med at det blir brukt.

Bai: Som sagt, for meg er det en helt naturlig ting å si. Og vet om andre som sier det også. :nikker:

Det har nok litt å si hva slags dialekt man snakker, men for meg (som snakker bokmål) blir det litt for stivt til at det føles naturlig.

"Hvis ting er det" og "hvem ting er det" er totalt forskjellige ting. Det første er helt rett, det andre ikke, grammatisk sett.


Jo, jeg vet det, og det var poenget mitt ;) For meg høres begge feil ut, selv om førstnevnte er riktig.

Det har nok litt å si hva slags dialekt man snakker, men for meg (som snakker bokmål) blir det litt for stivt til at det føles naturlig.

Jeg snakker også "bokmål". Dog litt radikal. Jeg sier f. eks. "veit" og "aleine" og har bøttevis av a-endelser. Sier "ei bok" og "boka" f. eks.

Jeg kan finne på å bruke "hvis" på den måten i noen sammenhenger.

Klisjèar!

Eg har gjort eit tappert forsøk på å lese Tusen strålende soler, men eg blei rett og slett mett og litt kvalm av alle klisjèane. Høyr på dette her:

"Hun kom aldri til å sette merke i Mammis hjerte slik som brødrene hennes, for Mammis hjerte var som en blek strand der Lailas fotspor alltid kom til å bli skyllet bort av de sorgtunge bølgene som steg og sank, steg og sank." (s. 148)

bai: Les boka på engelsk. :nikker:

bai: Les boka på engelsk. :nikker:

Det var det eg gjorde med The kite runner. Er det heile forskjellen?

Da jeg leste tusen strålende soler og drageløperen leste jeg dem begge på norsk. Jeg syntes begge bøkene var fengende og rørende. Jeg hadde ingen problemer med å lese dem på norsk.

Det var det eg gjorde med The kite runner. Er det heile forskjellen?

Jeg har i hvert fall opplevd at å lese på orginalspråket kan gjøre stor forskjell. Kan ikke love noe her, men jeg følte ikke at A Thousand Splendid Suns var fylt med klisjéer...

Jeg har i hvert fall opplevd at å lese på orginalspråket kan gjøre stor forskjell. Kan ikke love noe her, men jeg følte ikke at A Thousand Splendid Suns var fylt med klisjéer...

Eg foretrekker også ofte å lese originalspråket. Men denne gløymde eg å avbestille i bokklubben for nokre år sidan, så eg hadde ho ligggande på norsk.

forfattere som dreper favoritt personene mine i bøkene sine. Grrr :(

Feil navn på karakterene. Leser om en drapssak og en av etterforskerne intervjuer vitner, navnet på detektiven har blitt byttet ut med navnet på den hovedmistenkte. En liten feil kanskje men irriterende allikevel!

Feil navn på karakterene. Leser om en drapssak og en av etterforskerne intervjuer vitner, navnet på detektiven har blitt byttet ut med navnet på den hovedmistenkte. En liten feil kanskje men irriterende allikevel!
Åh! Sånt er irriterende!