Er det noen som kan forklare dette på en lettfattelig måte slik at jeg får det inn i hodet, gjerne med noen små eksempler? :) Hver gang jeg tror jeg skjønner det og tror jeg får til å bruke det bevisst selv når jeg skriver for moro skyld, så blir det visst bare et oppkok av telling likevel, hehe.

Enkelt sagt handler det om å gi leseren nok informasjon til å kunne trekke sine egne slutninger (for på den måten å gjøre leseren mer involvert i teksten).

Telling:
Hun var nervøs mens hun ventet.

Showing:
Hun tørket de svette håndflatene på buksa for nittende gang siden hun satt seg ned i stolen for ti minutter og atten sekunder siden. Den venstre foten så ut til å leve sitt eget liv der den hang over den høyre og vippet ukontrollert. Hun tygde lett på underleppa, blåste på hendene sine og gned dem mot buksa igjen. Elleve minutter nå, hvor lenge hadde de tenkt å sitte der inne og diskutere henne?
(skal ikke påstå at dette var fantastisk god litteratur, men forhåpentlivis nok til å få fram poenget? :knegg: )

Generelt innebærer telling ofte å beskrive med et ord som er så mye brukt at man ikke tenker over betydningen av det lenger. (Hun er nervøs/sjokkert/forelsket/trist etc)
Showing er derimot å unngå disse forslitte ordene og heller beskrive betydningen av dem, sånn somjeg prøvde å gjøre med ordet nervøs i eksempelet over.

Et sitat fra et essay Per Petterson har skrevet om språk: ("Språk og stil i klassereisens tid" fra samlingen Måne over porten, et essay jeg anbefaler på det varmeste!)
Som når hovedpersonen i boka mi I Kjølvannet ser på TV, og så er det en reportasje der om noe helt forjævlig som har skjedd, noe som i høyeste grad angår han, men han forstår ikke hva han ser, han tenker ikke: Å gud, å gud, noe forferdelig har skjedd, konsekvensene for livet mitt vil bli enorme. Det som skjer er at beina hans klapper sammen, og han tenker: Fy faen, jeg har fått MS, det blir rullestol fra nå av.

Tusen takk skal du ha :) Nå får jeg bare håpe det går inn denne gangen. Noen ganger har jeg følelse av at hodet skrur seg av når jeg skriver, og jeg vet jeg er flink til å bruke de forslitte ordene. Kanskje ikke direkte med at "Han var sur", "Hun ble sint" osv., men i alle fall når jeg prøver å beskrive hvordan folk sier ting f.eks. "...sa hun lykkelig", "..ropte han irritert". Og det er vel heller ikke så bra, selv om det er lettvindt :knegg:

Punkt 4 i denne lenken (http://journalscape.com/keithsnyder/2006-12-19-12:05/) har noen fine tanker om show og om tell.

For en utrolig bra lenke!

Den var veldig fin, takk skal du ha CassandraMortmain :)