Jeg tror nok Minst må være en av mine favorittbarnebøker. Første gang jeg hørte om boka var under et besøk av en skolebibliotekar da jeg studerte bibliotek- og informasjonsvitenskap. (At denne bibliotekaren nok har hatt en del å si i forhold til å i det hele tatt ville søke på stilling som skolebibliotekar er en annen historie). Saken var den at hun leste et utdrag høyt for oss voksne studenter, og jeg kan ikke huske å noen gang ellers har sett en hel forelesningssal ligge over stolene og vri seg i latter…

Martin er lillebror, og selv om han stort sett synes det er gjevt å ha en storebror som Jonas, så er det noen ganger fælt å alltid være minst. Burre er familiens katt, en gammel katt med mye personlighet, som katter bruker å ha. Så en dag må Burre til dyrlegen…

Minst tar med andre ord ikke bare opp det å være lillebror og minst, men også det å være liten og miste noen man er glad i. Boka er spekket med god humor og herlige beskrivelser, og personlig synes jeg den passer like godt for barn på over 30 år, som for barn på 6.

http://lunacia.net/uploaded_images/minst-790140.jpg

Hahaha - den boken hadde jeg nesten glemt. Den er styrtmorsom og litt trist. Jeg leste den på senga for jenta mi - - men hun syntes ikke noe om den. Det gjorde derimot jeg, og tvangsleste den for henne til siste side... Jeg er en grusom mor!

Lurer på om jeg skal hente den frem igjen og forsøke en gang til - hun er jo blitt litt eldre og liker den kanskje bedre nå (med mindre den har gitt henne traumatiske minner om påtvungen høytlesning).

Jeg anbefalte den for ei mor en gang, da jeg jobbet ekstra på folkebibliotek, og hun kom faktisk tilbake senere og takket meg, for den hadde vært midt i blinken der i gården.

Hvor gammel var jenta di da du leste boka for henne? Som du sier, kanskje den aller bedre i smak nå som hun er eldre? :)

Hun var rundt fire år - nå er hun seks. Men hun følger ikke helt oppskriften mht hvilke bøker hun foretrekker. Det aller, aller beste er å lytte når jeg leser høyt fra min bok. Akkurat nå er det islandsk krim: Vinterbyen. Den er kjempespennende, skjønner du ... don't ask. Denne ungen har pseudolest siden hun var fem måneder gammel - med helt egen lesestemme og dyp innlevelse. Det må ligge i genene, denne lesetrangen. Finner ingen annen forklaring.

Hihi, høres jo bra ut. ;)

Ellers kan jeg forstå hennes fascinasjon for Arnaldur, han skriver bra. ;) (Og Vinterbyen har jeg selvsagt lest... ;))