Vi er i Bergen rundt utbruddet av første verdenskrig. Den lille jenta Herdis er på besøk hos bekjente av moren. Hun er enebarn og har ingen ordentlige venner. Hun er barnet som ikke blir sett. Inni seg hører hun musikk, det er den hun trøster seg med. Det er barnets øyne som tolker verden, som prøver å gjøre det ubegripelige begripelig.

Herdis oppdager at moren lyver. Moren skjuler noe for faren, og Herdis gripes av en nesten ustyrlig lyst til å avsløre henne. Men lojaliteten til moren er for stor. Herdis forstår ikke hva som foregår, men en dag flytter moren ut. Hun har en elsker, den rike Elias Rachlev. Faren gir Herdis strenge regler for når hun kan få treffe moren. Savnet er et verkesår i den lille jenta.

Herdis strever for å være en snill småpike. Hun gjør så godt hun kan. Hva hjelper det, når ingen egentlig ser det lille mennesket? Hun er alltid utenfor, aldri helt deltaker i noe. Hun er en usynlig observatør.

Denne boken er rørende godt fortalt. Det er usentimentalt, hvilket får meg til å ta til tårene så lett som bare det. Lille Herdis' undring, hennes fortolkning av verden - det er mangt som er gjenkjennelig, selv om tiden det fortelles fra ligger et helt århundre tilbake.