Normalt er jeg veldig begeistret for Jo Nesbøs krim. Bøkene om Harry Hole er meget bra, og jeg likte dem fra første gang jeg leste ei som pensum på bibliotek- og informasjonsvitenskap. Vel vitende om at Hodejegerne strengt tatt var en annerledes krimroman enn hva vi har fått servert fra Nesbø tidligere, ble jeg alikevel skuffet.

Hodejegerne handler om Roger Brown, hodejeger og kongen på haugen, som han beskriver seg selv. Han er gift med rikmannsdatter og gallerieier Diana Strom-Eliassen. Sammen lever de et lukrativt liv i en gigantisk enebolig på Oslos beste vestkant. For å kunne finansiere dette livet opererer Roger derfor som en meget utspekulert kunsttyv på si’, selvsagt i all hemlighet.

På en vernisage på Dianas Galleri E blir han introdusert for nederlanske Clas Greve, tilsynelatende den perfekte kandidat for en toppstilling i elektronikkfirmaet Pathfinder, som Roger jobber på oppdrag for. På sitt første intervju med Greve finner han ut kandidaten er i besittelse av et meget verdifullt maleri. Får han solgt dette, vil det være løsningen på alle hans finansielle problemer. Å bryte seg inn hos Greve er for Roger ingen kunst, men på vei inn skjer det noe som gjør at det hele tar en uventet venning…

Det er to essensielle ting jeg savner i Hodejegerne i forhold til tidligere krimromaner av Nesbø: det gode språket i Hole-bøkene og den drivende spenningen. At direkte språkfeil får meg til å stusse er i seg selv ingen god ting, og når jeg synes handlingen ofte stamper litt og til tider er direkte kjedelig, da sier det seg selv at skuffelsen er stor. Den blir nok spesielt stor siden jeg er så vant til at Nesbø virkelig leverer når det gjelder Hole-bøkene. Det kan kanskje se ut som om han ikke egentlig har vært ferdig, men at forlaget har presset på for å få utgitt “den store sommerkrimen”. Jeg får håpe at Nesbøs neste bok blir i velvant Hole-kvalitet, skulle det bli krim eller noe helt annet.

http://images108.fotki.com/v1298/photos/3/39345/6477707/hodejegerne-vi.jpg