En av de morsomste tingene å være vitne til som mor, er når barna knekker lesekoden. Når bokstavene plutselig gir mening for barna og jeg vet at de står på terskelen til en hel verden full av bøker.

Vi har en gutt her som er i ferd med å knekke koden. Det tok sin tid og en del arbeid. Han var ikke blant dem som leste før skolestart, men bøker har han alltid vært glad i allikevel.

Å se hvordan han stråler nå hver gang han med lange tenkepauser, lydløs forming av ordene med munnen før han prøvende sier ordet først en gang og så gjentar det høyt og tydelig med et kjempesmil når han skjønner at det var riktig. Det er en flott ting å være vitne til.

Enda en liten bokorm er født! :bokorm:

:lykke: Gratulerer.

Tusen takk!

Så bra! :)

Ååå, herlig! Gratulerer til unge herr lesehest!

Husker faktisk da jeg fant ut av lesemysteriet selv - jeg var rundt fire år og ble stadig lest for av eldre søsken. En dag ble bokstavene liksom levende - jeg kunne ikke alfabetet, altså - og de svarte kladdaisene på siden ble egne bilder på mitt indre lerret. Kan ikke huske at det skjedde gradvis engang, ett og ett ord om gangen - nei, plutselig flommet ordene opp fra boken og bare var.

Nå har jeg en ivrig førsteklassing i huset. Hun lengter etter å kunne lese selv. Hun pseudoleser alt mulig, dikter og lever seg inn både i den historien som står i boken og den hun finner på selv. Fornøyelig! I går hentet jeg frem Elsker deg for alltid - som handler om at mammaen elsker ungen sin uansett. Lillejenta mi ble helt salig i blikket, lå i sengen og smilte mens jeg leste - og så forlangte hun "mere", men sovnet før jeg fikk bladd tilbake til første side ...

Er lesegleden først tent, tror jeg inspirasjonen til å kunne lese selv øker dertil. Den som er glad i lese, er aldri alene!

Veldig sant!
Jeg må innrømme at jeg lurer på om ikke folk som aldri leser føler seg fattige. Jeg synes det virker så stusselig å leve uten den biten der.

I dag satt jeg forresten også og tenkte på om lesing kan fungere som trening i empati for barn. Når de leser så må de jo sette seg inn i en annens situasjon og se verden fra andres øyne.

Det tror jeg du har helt rett i, det med empati og innlevelse, altså. Når vi leser, identifiserer vi oss jo med karakteren(e) - lever med henne/ham, føler, ler, gråter, hele spekteret av følelser og opplevelser er et gjenskinn av vår egen opplevelse av oss selv/våre egne erfaringer (og noen ganger manglende erfaringer).

Jeg tror også at vi utvider sinnet og beriker sjelen ved å lese - vi nesten-opplever noe, smaker på fiktive personers erfaringer og løsninger på problemer/dilemmaer. Man kan prøve ut sine egne reaksjoner gjennom å lese - ville jeg ha gjort det på den måten?, kan man spørre seg selv. Eller få en aha-opplevelse: jøss, går det an?

Mangt å lære gjennom skjønnlitteratur, synes jeg, og favner med ordet "skjønnlitteratur" alle sjangre og litterære nivåer. Som for de fleste storlesere spenner lesegleden seg fra ukebladnoveller til serieromaner til krimmer til alvorlig samtidsromaner og videre til fantasy, westernbøker og klassikere. Høvler over noen biografier innimellom også, og koser meg med praktverk om Hurtigruta og coffeetablebooks med barristaers beste råd og tips. Imidlertid setter jeg grensen ved bilmekanikk-bøker!

Lesing og bøker er en berikelse. Amen.

Amen herfra også, ja. :nemlig: