... er visst den eldste katten i kullet her: blir 49 rett før jul. Det betyr at jeg har rukket å lese temmelig mange bøker siden jeg knakk lesekoden for over førti år siden. Et eller annet sted har jeg et bilde av meg selv som barn - sovnet med Enid Blytons Godnatthistorier holdt opp ned ... Det var ikke uhell eller mangel på bedre vitende: det var nemlig sånn at når jeg hadde lest en bok flere ganger, leste jeg den opp ned eller baklengs, bare for å få en forandring. Utrolig hvor annerledes en opp-ned-lest bok opplevdes. Prøv, så får du se!

For tiden jobber jeg hjemme som oversetter og forfatter, men før det var jeg redaktør i årevis. Har holdt meg til forlagsjobbing stort sett hele min utearbeidende yrkeskarriere. Har aldri hatt lyst til å prøve meg på andre arenaer, for bøker og å lese er det jeg liker aller best.

Da jeg var liten, trodde jeg alle voksne var forfattere! Jo, selvfølgelig visste jeg at de hadde andre jobber - satt i kassa på butikken, var regnskapsførere, advokater og leger og snekkere og og og ... Det var bare bijobben deres, trodde jeg, noe de drev på med ved siden av det som virkelig telte; nemlig å skrive spennende fortellinger.


Hvor fikk jeg den oppfatningen fra? Hmm, si det ... Det sier vel sitt at jeg trodde Elvis var broren min også ... Grusomt var det den dagen jeg ble gjort oppmerksom på at det ikke stemte ...

Hvorom all ting er - denne tigeren elsker bøker, blir aldri ferdig utlest, tror jeg, og praktiserer høylytt maling dersom innholdet faller i smak.

Herlig! :D Ikke sant det er fint å jobbe med bøker? Det gjør jo jeg også, siden jeg er bibliotekar. ;)

:bokorm:

Haha- synes eg ser ei lita jente med boka opp ned... Har aldri eigentleg forsøkt å lese på denne måten, men kanskje eg skal satse på det.

Høyrest ut som om du har klart å skape deg ei spennande karriære innanfor ein vanskeleg bransje. Eg håper eg også kan ha nokre av dei same arbeidserfaringane å sjå tilbake på, om 23 år.

Høyrest ut som om du har klart å skape deg ei spennande karriære innanfor ein vanskeleg bransje. Eg håper eg også kan ha nokre av dei same arbeidserfaringane å sjå tilbake på, om 23 år.

Huff, ja, bai - det kan ta tid å få en fot innenfor den bransjen. Jeg startet langt nede på rangstigen, som korrekturleser. Og vet du hva - det har jeg hatt veldig god nytte av siden, fire Tanum'er slet jeg ut i løpet av årene. Det dreier seg like mye om å ha flaks som å være ledig på arbeidsmarkedet til riktig tid.

Det viktigste for meg har hele tiden vært å få gjøre/jobbe med det jeg liker best. Da blir det gøy å jobbe, nesten som en lek, og alle vet vel at: "All work and no play makes Jack a dull boy" (Jack Nicholsons rollefigur i The Shining/Ondskapens hotell: glemmer aldri den scenen der kona hans finner "manuset" hvor den setningen er gjentatt over omtrent firehundre A4-sider - uuuhuuuu!).

Trur det er veldig sant det du seier der. Ein jobb tar mykje tid, og det å skulle bruke åtte timer til dagen på å gjere noko ein eigentleg ikkje trivst med har i alle fall eg sett at går ut over alt anna, og ikkje minst humøret.

Det er sikkert riktig å begynne nederst på rangstigen, men eg synest nå at til og med korrekturlesingsjobbar er vanskelege å få tak i. Så eg trøyster meg med at eg kan skaffe meg frivillig erfaring så lenge og håper at det er betre enn ingenting.

Det er færre korrekturleserjobber å få - mange har gått over til elektronisk korrektur (som ofte gir ganske festlige feil i blader og aviser, gitt!).

Lurt å gjøre som du gjør - all erfaring tar seg ut på cv'en, men først og fremst lærer du av det. Lærdom ruster som regel sakte, så stå på! :knegg:

Før jeg ble bibliotekar hadde jeg en jobb jeg ikke likte og som jeg var overkvalifisert for. Er superglad for at jeg sa opp jobben og søkte meg inn på bibliotek- og informasjonsvitenskap. Har ikke angret en eneste dag!

Eg var ganske snar med å fortsette på master eg og, då eg fann ut korleis lærarjobben var. Det er så utruleg viktig å trivast med det ein gjer.

Innmari lurt - gjør man det man liker, er sjansen størst for å gjøre det bra.

Husker at da jeg begynte på universitetet første gang, engelsk grunnfag, så var auditoriene fulle. Dessverre måtte jeg slutte pga sykdom. Etter noen år krummet jeg halsen og begynte igjen. Da hadde det imidlertid stått side opp og side ned i avisene at det var for mange filologer - mye lurere å studere til ingeniør eller kjemiker eller noe sånt.

Que? sa jeg da - aldri i verden, og kunne flotte meg med hele benker alene i ymse auditorier. Folk ristet omtrent på hodet da jeg fortalte hva jeg studerte og lurte vel på om jeg var riktig klok.

Men lo and behold - hva skjedde da jeg var ferdig cand.mag? Jo, da kunne man lese følgende i avisene: "Skrikende mangel på filologer" etc, og det bl.a. vist til tapte inntekter for kongeriket pga dårlige/mangelfulle engelskkunnskaper ved kontraktsinngåelse med utenlandske selskaper.

Sa noen et eller annet om å le sist? :knegg: