Det tok ikke lange stunden før den vesle gutten kom sprintende ut fra politistasjonen. Det siste jeg hadde hørt før jeg selv gikk ut, var at han sa navnet sitt – Andres. Det smakte ikke helt norsk av det, men ikke noe ved guttens utseende bar bud om utenlandsk opprinnelse. Også det pirret min nysgjerrighet.
Den spinkle t-skjorteryggen sprintet av gårde foran meg. Det var et under at han ikke snublet i lissene, tenkte jeg der jeg småløp etter ham. Kan ikke si at jeg hadde noen plan med forfølgelsen, annet enn at det lyste mysterium av hele gutten, og jeg fornemmet den velkjente kløen i nesen som alltid kom når noe krevde min innsats.
Han vevde seg mellom menneskene på fortauet, og jeg måtte sette opp tempoet for å holde følge og for ikke å miste ham av syne. Med ett spratt han inn i et gårdsrom. Jeg tok ham igjen da han strevde for å få opp den tunge inngangsdøren.
Jeg la hånden på dørhåndtaket og trakk den opp for ham. Han vred på hodet og satte sine blå øyne i meg. Han var virkelig en usedvanlig pen gutt, det kunne jeg konstatere nå.
Han betraktet meg omhyggelig og gjorde ikke mine til å fortsette inn. ”Du er dama fra politistasjonen.”
Jeg nikket. Som regel kom folk til meg for å få hjelp, det var ikke vanlig at jeg sprang etter dem. Situasjonen var uvant for meg, men jeg kunne ikke styre meg. Dette var noe annet enn utro ektemenn og sinte koner. Det måtte være Skjæbnen som hadde sendt Andres min vei.
Han stirret mistroisk på meg. ”Ærru politi?”
Denne gangen ristet jeg på hodet. ”Nei. Men jeg kan kanskje hjelpe deg likevel.” Jeg rakte frem hånden. ”Jeg heter Merry. Jeg vet allerede at du heter Andres. Og at faren din er borte.”
”Søkk borte,” bekreftet han. Mismotet gled over ansiktet hans før han igjen tok på seg den tapre masken.
”Skal vi gå opp til moren din?”
Han stirret på meg med ufravikelig blikk i flere sekunder, så snudde han ryggen til og begynte å gå oppover. ”Håkei, da.”

Leiligheten så ut som en slagmark. Sannsynligvis var den det også. Resultatet av en invasjon. Møblene var veltet, bøker lå som nedfallsepler spredt over duker, servise og barneleker. Midt i kaoset sto en ung kvinne med en hylende baby i armene og gråt.
Hun stanset da hun fikk øye på Andres. Hun hipset babyen over på den ene armen og strakte den ledige ut mot gutten. Han løp straks bort til henne. Lettelsen hennes var til å ta og føle på. Hun satte seg ned på kne og klemte ham inntil seg. La nesen inn mot halsgropen hans og hikstet.
Meg la hun ikke merke til i det hele tatt, så jeg kremtet og skubbet nedfallsfrukten vekk med foten. Ungen på armen sluttet å hyle, tilsynelatende var han hypnotisert av øreringene som dinglet friskt over skuldrene mine.
”Har du ringt politiet?” Det syntes som den mest fornuftige tingen hun kunne ha gjort, mente jeg, og så for meg at akkurat dette mysteriet glapp ut av hendene mine.
”Nei!” Hun ristet kraftig på hodet. ”Ikke noe politi!” insisterte hun og så ut som hun skulle begynne å gråte igjen.
”Hu heter Merry,” skjøt Andres inn. ”Hu kan kanskje hjelpe.”
Moren så opp på meg, så jeg forklarte litt om meg selv. At jeg het Meredith Maker, men ble kalt Merry (mitt virkelige navn er Berit Strøm, for den som måtte være interessert i å vite det, men Berry har liksom ikke samme klangen), at jeg var en trøbbelfikser, at jeg verken var privatetterforsker eller politi, så hun kunne ta det helt med ro. Jeg sa bare at jeg hadde litt erfaring med å hjelpe folk i vanskelige situasjoner. Det lot til å være nok til at hun dempet seg.
Jeg visste at jeg egentlig burde ha ringt politiet. Jeg visste at dette var langt utenfor noe jeg hadde vært borti før. Tross alt dreide mine vanligste oppdrag seg om utro ektemenn eller andre typer familieproblemer. Det var Fristelsen som ble for stor. På et vis følte jeg meg Uovervinnelig. Kanskje hadde det noe med hormoner å gjøre, men jeg skjøv den forklaringen fra meg. Eller kanskje skyldtes Overmotet det fantastiske sommerværet, hva vet jeg?
Litt etter litt fikk jeg lirket historien ut av henne.