Tigermamma
28-11-08, 10:01
- - - er sørgelig fraværende, synes jeg. Er det bare jeg som synes det er trasig å kjøpe magasiner som ikke har litt mer å tygge på enn reiseartikler, slankeråd og sminke/mote/interiør osv osv?
Før i verden hadde KK bestandig gode noveller - Anne B. Ragde var f.eks. flittig bidragsyter. Nå er det sjelden den blekka har stort å by på fra fiksjonens verden.
Da jeg var tenåring var Det Nye mitt lektyrevalg - og min lesetrang ble belønnet med noveller og romaner som passet for alderen. En av mine store leseopplevelser fra den tiden var Wuthering Heights som føljetong illustrert med bilder fra film/tv-serie. Faktisk klippet jeg kapitlene ut av bladet og stiftet sammen - og leste om igjen mange år senere.
Gamle dagers A-magasinet gledet meg med krimnovelle hver uke ... Den leste jeg alltid først, og kanskje var den faste lesestunden hver lørdag med på å gi meg ballast til å skrive krimnoveller selv senere i livet.
Dette er vel i grunnen et lite hjertesukk på vegne av novellen ... Hvor finner man mangfoldet i noveller nå for tiden? En novellesamling mellom to stive permer har ikke samme funksjon for meg. Det er noe eget ved å holde et blad i hendene, bla gjennom rundt hundre glansede sider for så å gå tilbake til hvileskjæret fiksjonsinnslaget representerer.
Er det bare meg? Og er jeg i så fall i ferd med å bli avleggs gammal kjerring?
Før i verden hadde KK bestandig gode noveller - Anne B. Ragde var f.eks. flittig bidragsyter. Nå er det sjelden den blekka har stort å by på fra fiksjonens verden.
Da jeg var tenåring var Det Nye mitt lektyrevalg - og min lesetrang ble belønnet med noveller og romaner som passet for alderen. En av mine store leseopplevelser fra den tiden var Wuthering Heights som føljetong illustrert med bilder fra film/tv-serie. Faktisk klippet jeg kapitlene ut av bladet og stiftet sammen - og leste om igjen mange år senere.
Gamle dagers A-magasinet gledet meg med krimnovelle hver uke ... Den leste jeg alltid først, og kanskje var den faste lesestunden hver lørdag med på å gi meg ballast til å skrive krimnoveller selv senere i livet.
Dette er vel i grunnen et lite hjertesukk på vegne av novellen ... Hvor finner man mangfoldet i noveller nå for tiden? En novellesamling mellom to stive permer har ikke samme funksjon for meg. Det er noe eget ved å holde et blad i hendene, bla gjennom rundt hundre glansede sider for så å gå tilbake til hvileskjæret fiksjonsinnslaget representerer.
Er det bare meg? Og er jeg i så fall i ferd med å bli avleggs gammal kjerring?