Bokprat - Bokanmeldelser http://www.bokprat.com/forum Har du lest en god bok som du ønsker å tipse andre om? Da kan du gjøre det i dette forumet. en Tue, 09 Feb 2010 05:28:53 GMT vBulletin 10 http://www.bokprat.com/forum/images/teddy/misc/rss.jpg Bokprat - Bokanmeldelser http://www.bokprat.com/forum Skapsprengere : komme ut av skapet-historier. http://www.bokprat.com/forum/showthread.php?t=1707&goto=newpost Thu, 14 Jan 2010 06:11:11 GMT Skapsprengere : komme ut av skapet-historier er ei bok som kan deles i to: En del hvor vi får ta del i noen komme ut-historier, og en del som tar for... Skapsprengere : komme ut av skapet-historier er ei bok som kan deles i to: En del hvor vi får ta del i noen komme ut-historier, og en del som tar for seg andre skeive tema, deriblant skeive minioriteter. Boka er redigert av daværende barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt og Kurt Ole Linn, og åpnes av førstnevnte som forteller at boka først og fremst handler om det å få være seg selv. Huitfeldt sier i sitt forord at hun ønsker at unge homofile skal kunne lese om andre som har stått fram og få mot av å lese andre historier. Boka er dog ikke kun ment for skeive, men også for heterofile, for å kunne gi økt toleranse og forståelse for skeives situasjon.


En av komme ut-historiene tilhører tidligere fotballspiller Thomas Berling, som spilte for Lyn i Oslo:

Quote:
Våren 2000 får tre av lagkameratene i Lyn vite at Thomas er homofil uten at verden går under av den grunn. Optimistisk går Thomas til treneren, en trener han har både som klubb- og landslagsspiller. Møtet blir avgjørende. Treneren sier at det ikke er rom for å ta “særlige hensyn” til homofile i fotballen. Og Thomas, han kan jo “forelske seg i en lagkammerat”. Og – verst av alt – han skal jo dusje med lagkameratene sine. Hva vil skje da? Ordene til treneren henger i lufta. Det er umulig for Thomas å ta til motmæle. Han går ut døra. Det er det siste fotball-Norge ser til Thomas Berling, en ung, lovende spiller på landslagsnivå.

s. 73
Som vi kan se av eksempelet over er det mange sterke historier vi blir møtt med i denne boka. Vi møter flere homofile og lesbiske med mange ulike bakgrunner som deler sine historier om å komme ut. Men det er én ting jeg savner sterkt blant disse: Hvor er de bifile? Hvorfor er det ingen bifile som forteller om sin komme ut-historie? Det finnes fortsatt mange fordommer mot bifile, og da kanskje spesielt innen det skeive miljøet, og jeg skulle virkelig ønske at også hadde blitt tatt med i større grad. Selv i 2009 blir bifile møtt møtt skepsis, for ikke å snakke om at det er mange som helt seriøst mener at denne legningen ikke eksisterer. Jeg har snakket med en bifil som fikk beskjed av legen sin om at hun måtte se til å bestemme seg, bifili eksisterte ikke!

Boka tar ikke kun for seg komme ut-historier, som nevnt ovenfor. Den tar også for seg litt mer “teori”, og har blant annet artikler om det å være skeiv same, skeiv muslim, skeiv kristen, skeiv historie og en del annet interessant.

Alt-i-alt tror jeg dette er ei viktig bok, til tross for sine enkelte nevnte svakheter. Det er ei bok som bør leses av helsepersonell, aktive lederpersoner i idrettslag, lærere, ja… Alle som jobber med barn og ungdom. Selv om vi har kommet langt er vi fortsatt ikke i mål, og jeg tror at denne boka kan være med på å skape mer forståelse og økt kunnskap. Er det for mye å håpe at den blir pensum på diverse høyskoleutdanninger? ]]> Bokanmeldelser Elin http://www.bokprat.com/forum/showthread.php?t=1707 I, Robot av Isaac Asimov. http://www.bokprat.com/forum/showthread.php?t=1706&goto=newpost Thu, 14 Jan 2010 06:08:00 GMT Jeg har egentlig lenge hatt lyst til å lese Isaac Asimovs SF-klassiker I, Robot, og lysten ble ikke mindre da jeg fikk den anbefalt av Eirik Newth... Jeg har egentlig lenge hatt lyst til å lese Isaac Asimovs SF-klassiker I, Robot, og lysten ble ikke mindre da jeg fikk den anbefalt av Eirik Newth for en tid tilbake. Da jeg var i Bergen i romjula og hadde gått tom for lesestoff, ble det derfor naturlig å ta turen innom biblioteket, og etter å ha snust litt rundt i hyllene falt egentlig det enkle valget på denne boka.

Boka er strengt tatt en samling av flere historier, men i de fleste historiene treffer vi på de samme personene, og hovedpersonen kan vel strengt sagt sies å være Dr. Susan Calvin. Dr. Calvin er en sterk, intelligent kvinne, og noe så uvanlig som robopsykolog. Et sentralt tema i historiene er kunstig intelligens, og hvilke konsekvenser det kan ha hvis det skjer noe galt med robotene som innehar dette.

Flere av historiene er humoristiske, og boka er generelt svært godt skrevet. Den er relativt kort og lettskrevet, og jeg koste meg virkelig med det som skulle bli 2009s siste leste bok for meg.

]]> Bokanmeldelser Elin http://www.bokprat.com/forum/showthread.php?t=1706 Vidunderlige Vidunderbarn http://www.bokprat.com/forum/showthread.php?t=1654&goto=newpost Mon, 16 Nov 2009 22:56:43 GMT Det er skrevet et utall skildringer av en barndom fra Oslo på 60-tallet, jeg har lest flere av de men har aldri vært særlig begeistret for denne... Det er skrevet et utall skildringer av en barndom fra Oslo på 60-tallet, jeg har lest flere av de men har aldri vært særlig begeistret for denne sjangeren. Det er jo ganske fjernt fra min oppvekst i Finnmark på 70-tallet, for å si det pent. I tillegg skjønner jeg ikke hva som er så fasinerende med boligblokk og betong. I "Vidunderbarn" av Roy Jacobsen bringes vi med til 60-tallets sosialdemokratiske glansdager i Oslo, og for første gang klarer jeg å se skjønnheten i det hele! Jacobsen beskriver faktisk miljøet så godt at til og med jeg blir nostalgisk og lengter tilbake til en barndom og til 60-tallet som jeg faktisk aldri opplevde.

Vi opplever fortellingen i jeg-person gjennom Finn. Han bor sammen med sin mor i en leilighet i ei boligblokk, faren stakk først av før han døde. Det viser seg at Finn har en halvsøster, Linda, som flytter inn til Finn og hans mor. Ikke alt er som det burde med Linda. Det er mange ting som ikke sies dikekte men som må leses imellom linjene her. Som regel møter vi Finn når han er barn, og det er mange ting han ikke skjønner. Vi som lesere får en forståelse av at det ligger mer der enn det som blir sagt. Det er et interessant perspektiv, å forsøke å leve seg inn i hovedpersonen samtidig som man forstår mer enn personen det gjelder. Noen ganger kommer den voksne Finn inn og forteller. Han hinter til at det er mer til historien enn som så. Dette synes jeg fungerer veldig godt, og gir en ekstra dybde i fortellingen.

Da jeg begynte å lese boka holdt jeg nesten på å gi opp hele greia i første kapittel. Jeg ble fullstendig tatt på senga av måten Roy Jacobsen skriver. Setningene var så lange at jeg holdt på å miste både tålmodigheten og pusten. Spesielt irritert ble jeg da jeg hadde lest over ei halv side og det enda ikke var kommet et eneste punktum. Heldigvis ga jeg ikke opp, for etterhvert syntes jeg språket ble helt fantastisk. De lange setningene ble ikke irriterende, men fornøyelige. Den litt springende måten å formulere seg på var som å være inn i hodet på en ung gutt som tenker mange tanker, samtidig som man fikk perspektivet til den voksne Finn.

Her er et avsnitt fra boka (s. 193-194)

I slutten av september inntraff endelig mirakelet, også det i brevs form. Det var en onsdag, som lignet en sommerdag som hadde gått seg vill i årstidene. Jeg kom hjem i ekstra høyt tempo med planer om å snu i døra og gi meg i kast med et kjerreløp nede i gata, da muttern plutselig sto der, to timer før normal tid og i samme oppøste forfatning som da hun hadde fått telefon fra rektor. Med et brev i hånda.
- Er det du som står bak dette også? glefset hun.
Jeg fikk arket skjøvet opp i fjeset som en revolvermunning og oppfattet ikke annet av de maskinskrevne linjene enn at Linda neste uke ville bli overført til den klassen hun opprinnelig var skrevet inn i, på prøve, sto det, samt "etter moden overveielse" og "i samråd med spesiallærer og helsesøster"..., hilsen Åbborn
-Nei, sa jeg, som sant var.
Men jeg så vel ut som om jeg måtte tenke meg om, som jeg alltid må når muttern stiller meg til veggs, det er mange hensyn å ta. Men hun tok det som en tilståelse og strøyk på dør for å ta seg over til Eriksen i oppgangen ved siden av, som hadde telefon, og ringte rektor, hjem til ham, skjelvende av opphisselse.
Da hun kom tilbake var hun mer matt enn rasende og gikk umiddelbart i gang med å rydde i et skap, noe hun gjør når hun vil være i fred eller ikke veit hvor hun skal gjøre av hendene sine, i alle de tingene som samler seg opp i løpet av et liv, som ligger der og ikke har annen hensikt med sin tilstedeværelse enn at det er trygt å vite at de er der.
Det som imidlertid forundret meg var ikke all kjeften jeg hadde fått, men at det skulle være så forferdelig at Linda endelig fikk begynne i en skikkelig klasse. Det spurte jeg om også. Og straks var hun igjen på randen av stupet.
- Fordi jeg ikke tåler flere skuffelser! hylte hun inn i det idiotiske skapet. - Skjønner du da ikke det!
Skuffelser...?
Jeg hørte vel ikke riktig her.
- Ja, tenk om hun ikke greier det! Jeg kommer ikke til å klare det!
Hadde jeg vært mer årvåken, eller atten år eldre, så hadde vel passet å spørre om Linda var plassert i hjelpeklassen for at hun, muttern, ikke ville risikere å bli skuffet. Isteden begikk jeg den dødssynd å spørre om det hadde vært mange skuffelser i livet hennes, jeg gikk jo ikke rundt i det daglige og husket på denne faren min og skilsmissen og enkepensjonen og det fæle hun hadde opplevd i barndommen. Hun stilte seg foran meg og spurte iskaldt om jeg sto der og gjorde meg dum.

Denne boka ga meg en god og varm følelse inni meg under hele lesningen! Selv om det er triste ting som skjer så blir jeg så glad i lille Finn som er litt rar men som ønsker det beste for seg selv og andre rundt seg. Hvis det er noe jeg har å utsette på boka så må det være slutten. Det var et hint helt på slutten som jeg følte ble levnet ubesvart, og kanskje var det meningen, men jeg likte det ikke.

Har du ikke lest boka ennå? Jeg anbefaler den på det varmeste! ]]> Bokanmeldelser beatelill http://www.bokprat.com/forum/showthread.php?t=1654 Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket av Lena Niemi http://www.bokprat.com/forum/showthread.php?t=1579&goto=newpost Mon, 02 Nov 2009 12:30:22 GMT


"Magnar er redd for å dø alene og legger seg i en sovepose midt på Karl Johan. Frode har brukket begge armene og klarer ikke å fortelle sin døve kone hva som har skjedd. Eline sitter i soveromsvinduet på sin egen fest, fast bestemt på å hoppe om ingen snart oppdager at hun er borte. Flymekanikeren Roar har en knugende følelse av at noe er veldig galt. Boka følger femten personer gjennom en kald vinternatt. Historiene deres veves tett sammen til en fortelling om ensomhet og hverdagens lengsler."
(Kilde: bokkilden.no)



Jeg leser stadig flere novellesamlinger, og begynner å få et visst sammenligningsgrunnlag. Og jeg har gjort meg opp noen tanker om fenomenet novellesamling, for det ser ut til at de fleste - ihvertfall de jeg har lest - har et trist, pesimistisk drag over seg. Om historien eller hovedpersonene ikke er deprimert, så er de ihvertfall ganske melankolske og ensomme. Det er sjelden jeg sitter igjen med en følelse av at personene i novellene er lykkelige. Kanskje leser jeg helt feil novellesamlinger hvis det er lykke man er ute etter (Kom gjerne med tips!), men det betyr ikke at jeg ikke sitter igjen med en godfølelse. Ikke for personene, eller historiene, men for forfatteren, og samlingen som en helhet. En godfølelse fordi jeg synes forfatteren har lykkes. Og det synes jeg Lena Niemi har gjort!

Hver av de femten persone har sitt eget kapittel, sin egen historie å fortelle, og hver enkelt person har en sterk stemme, en sterk historie. Akkurat som i Johan Harstads Ambulanse er personene i større eller mindre grad linket til hverandre. De er naboer, kjærester, venner, en man tilfeldigvis har gått forbi på gata. Dette er noe som fenger meg veldig, og Niemi får et stort pluss i boken for det!

Det er - som du sikkert har forstått - ensomhet, kjærlighet, savn og lengsel som er tematikken i denne boken. Mobilnettet er nede og personene får ikke tak i de som kan skyve ensomheten unna og få dem til å smile. Det hele skjer en natt i desember, og beskrivelsen av den hvite snøen, kulden, mørket... Det passer så innmari bra! Jeg satt og følte på stillheten som vinteren bringer med seg, og hvor deilig det egentlig er. Men også hvor trist jeg selv hadde vært hvis jeg ikke hadde fått tak i den jeg ønsket, når det var kaldt, mørkt og ensomt...

Språket er jeg ikke så veldig imponert over, jeg synes faktisk det var ganske ordinært. Jeg tok ihvertfall meg selv i å tenke at "dette hørtes da ut som stemmen til noen jeg har lest før" uten at jeg kunne sette helt fingeren på hvem, desverre. Men språket er på ingen måte platt. Hver enkelt person har som sagt sin egen stemme, og språket er tilpasset den fortellende hovedpersonen.

Fra et noe middelmådig førsteinntrykk klarte debutanten Niemi å dra det hele opp til et veldig bra nivå! Og selv om man kan ha lyst til å sluke kapittel etter kapittel anbefaler jeg å ikke lese hele boken på en kveld. Nyt den i små biter! ]]> Bokanmeldelser StineMa http://www.bokprat.com/forum/showthread.php?t=1579 The no. 1 Ladies Detective Agency av Alexander McCall Smith http://www.bokprat.com/forum/showthread.php?t=1578&goto=newpost Mon, 02 Nov 2009 12:28:46 GMT


"Har du et problem du ikke kan hanskes med er det lurt å oppsøke Precious Ramotswe, kvinnelig detektiv og med eget byrå. Precious har kanskje ikke helt stuerene metoder, men med sin usedvanlige intuisjon klarer hun å løse oppdragene med å finne igjen bortkomne familiemedlemmer, avsløre utroskap og falske identiteter."
(Kilde: bokkilden.no)


Denne serien har jeg hatt på "må lese"-listen min veldig lenge nå, så det var virkelig på tide at jeg valgte å lese første bok. Serien består nemlig av ni bøker om Botswanas eneste kvinnelige detektiv - Precious Ramotswe, eller Mma Ramotswe om du vil.

I denne første boken år vi høre litt om hennes oppvekst, om den ulykkelige kjærligheten og savnet av faren som hun hadde et veldig nært og godt forhold til. Hennes fortid har gjort henne til den hun er i dag, og det er ikke en liten forsiktig dame vi har med å gjøre. Mma Ramotswe er stor i omkrets og stor i hjertet. Hun åpner Botswanas eneste kvinnelige detektivbyrå og bruker utradisjonelle måter for å finne ut av oppdragen hun får fra sine klienter. Det være seg en sak hvor en mann mistenkes for utroskap eller en sak hvor en høytstående mann mistenkes for å ha noe med et drap å gjøre.

Tonen er lett, og det er ikke til å unngå at man humrer litt for seg selv når man leser.

Quote:
She stopped. It was time to take the pumpkin out of the pot and eat it. In the final analysis, that was what solved these big problems of life. You could think and think and get nowhere, but you still had to eat your pumpkin. That brought you down to earth. That gave you a reason for going on. Pumpkin. (s.84)
Hovedpersonen er original, og beskrivelsene av det afrikanske landskapet får meg til å lengte sydover, selv om forfatteren også får meg til å tenke på hvor godt det er å bo i lille Norge.

Quote:
But why should I want to go to Zululand? Why should I ever want anything but to live in Botswana, and to marry a Tswana girl? I said to him that Zululand sounded fine, but that every man has a map in his heart of his country and that the heart will never allow you to forget this map.(s. 16)
]]> Bokanmeldelser StineMa http://www.bokprat.com/forum/showthread.php?t=1578