Ambulanse av Johan Harstad

[StineMa]

Det finnes mennesker som pakker seg inn i plast foran teven, førstehjelpsdukker man må redde om og om igjen, det finnes fedre som likevel ikke skal dø, busspassasjerer som bryter ut i sang, synkront, en luftballong over byen om natten, det finnes jenter som er så tynne at de nesten ikke er til, kollisjonsputer som ikke virker, elviskonserter man aldri rakk, mobiltelefoner uten strøm, og rundt dette finnes en ambulanse man helst vil unngå. Men, det finnes også mennesker å elske der ute, venner som venter, det gjelder å holde ut, holde seg flytende.
(Kilde: bokkilden.no)

Jeg åpner alltid en bok med et åpent sinn. Noen ganger blir jeg kjempeglad fordi jeg har funnet en bok som er god, mens andre ganger vurderer jeg om det faktisk er verdt å lese videre. Denne gangen sitter jeg igjen med et stort smil og en bit av Johan Harstad i hjertet.

Johan Harstad forbindes kanskje først og fremst med Buzz Aldrin og Hässelby, men jeg har ikke lest disse og hadde egentlig ingen spesielle ønsker om å bli kjent med Harstads forfatterskap før jeg kom over omtaler om Darlah, og ganske nylig også novellemsalingen Ambulanse.

Samlingen består av 11 noveller med ulike hovedpersoner, som også spiller rollen som bipersoner i enkelte av de andre novellene. I tillegg er det en ambulanse som står sentralt i alle historiene, og det er først når man har lest alle novellene at man får et helhetlig bilde.

Alle hovedpersonene er på sett og vis ensomme, enten de faktisk er alene eller om de har venner og familie. De er individer som står på hver sin kant, men Harstad viser at man aldri egentlig er helt alene, aldri helt fremmed. Han skriver så lett, men allikevel så utrolig kraftfullt, og det er ikke til å unngå at man får en medfølelse for disse menneskene. Kanskje fordi man kan kjenne seg litt igjen? Alle har vi vel kjent på følelsen av ensomhet, menigsløshet, savn og lengsel?

Det er klart det ikke bare var fine dager, klart jeg var på grensen til å hate deg innimellom, slik du var i nærheten av, eller kanskje hatet meg enkelte dager, klart jeg visste at du satt der inne og grein på vaskerommet og jeg klippet ned hele hekken før jeg kom inn og hentet deg. Jeg vet det. Men det har ingenting å si. (s. 188)

Jeg ser på far. Jeg har blitt fortalt at han ikke har lenge igjen, Kanskje kommer han til å dø i natt. Sannsynligvis. Jeg har gjort alle forberedelsene, var til stede da han sammen med advokaten sin og et vitne skrev under testamentet sitt forrige måned, jeg har en avtale med en av hans gamle kolleger, en som er spesialist i å skrive fine nekrologer, jeg har notatet med informasjonen om begravelsen, som skal trykkes i avisene, det gjenstår bare å fylle inn datoene, [...] min søster har sagt ja til å holde gravølet, jeg har ordnet med et selskap som har spesialisert seg på selskapssnitter med lavt fettinnhold, [...] Det gjenstår bare at han dør. Det gjenstår bare å miste ham.(s. 110)

Novellesamlingen har fått flere gode kritikker, og jeg må rett og slett si meg enig i at den er så fantastisk. Den må kjøpes inn og settes i bokhylla umiddelbart!

Dette er noveller man kjenner i magen når man leser.