Lucifers evangelium av Tom Egeland

[ulv]

Litteratur av nyere dato er det ikke så ofte at jeg gir meg i kast med heretter. Og kategorien ”spenning” er da heller ikke det jeg først retter blikket mot, i de tilfeller det skjer. Dette som et ørlite forbehold om et heller svakt referansegrunnlag, i og med at jeg likevel har lyst til å si litt om denne Tom Egelands siste bok.

Og la det være sagt med en gang, jeg ble etter hvert fanget inn i handlingen. Det tok et tjuetalls sider før ”lyset ble slukket”, og jeg opplevde beretningen som satt jeg i en kinosal. Ja, for Tom Egeland skriver visuelt. Så visuelt, og med så raske sceneskift, at en leser nødvendigvis må tenke: Filmmanuskript! Og jeg vil da heller ikke bli forundret om tittelen blir å se på kinoplakater.

Språket er variert, knapt og godt, noe som selvfølgelig også er med på å gjøre det til en god leseopplevelse.

Jeg vil naturligvis være forsiktig med hvor mye jeg røper av handlingen her, for ikke å ødelegge spenningsmomentet..

Hovedpersonen, Bjørn Beltø, er arkeolog. En dag får han et flere tusen år gammelt skrift i hende, som han først ikke forstår hva er. Det viser seg imidlertid etter hvert at det finnes andre mennesker, med vidt forskjellige motivasjoner, som vet om eksistensen av dokumentet og hva det inneholder. Noen er ”selvfølgelig” villige til å gå over lik for å få fatt i det. Fortellingen tar oss med gjennom tid og rom, over hele kloden og gjennom forskjellige tidsaldre. Sterke krefter er i sving, ”åndelige” så vel som verdslige/politiske.

Forfatteren har gjort en stor innsats her, med å gå gjennom gamle, kjente skrifter. Så vidt jeg kan bedømme det, er forarbeidet godt gjennomført. Som ventelig er i en slik setting, blir fakta og fiksjon blandet. Ingen ser vel på slik litteratur som faktaopplysning, så dette bør da heller ikke vekke anstøt. Noen små feil er å spore, uten at det for mitt vedkommende ødelegger noe av opplevelsen. Det eneste som tar meg ut av illusjonen et øyeblikk, er når forfatteren tillegger folk i katolske land protestantiske gudsbegreper og gusdforhold. Imidlertid er jo denne førsteutgaven beregnet til utgivelse i Norge, og her ville vel kanskje noe annet virke påtatt. Disse detaljene kan sikkert skrives om før publisering i andre land, noe som ganske sikkert blir aktuelt.

Noen ganger har jeg også litt problemer med bildet av hovedpersonen. På sett og vis er Bjørn Beltø en antihelt. Han er sosialt mistilpasset. Et problematisk forhold til foreldre/stefar har gjort ham sky, ikke minst ovenfor kvinner. Slik sett framstår han som troverdig. Det er bare av og til vanskelig å få disse karakteregenskapene, samt de tanker og refleksjoner han har i øyeblikket, til å stemme over ens med den adferden han viser utad i rollen som tøff og verdensberømt arkeolog.

Når det er sagt, så er det også mange passasjer hvor Tom Egeland tilkjennegir en god innsikt i menneskesinnets irrganger.

Er man ute etter en thriller som også evner å belyse aspekter ved tilværelsen som man ikke til vanlig reflekterer over, er boken klart å anbefale.

Skaldskapet

[Knut]

Er forsåvit enig i det du skriver.Er nok en fordel å ha lest de to foregående bøkene om Beltø for å ha fult utbytte av denne.likte personelig boken veldig godt ,den hadde godt driv hele tiden å en overaskende slutt.

[Manga]

Egeland er en av mine favorittforfattere og anbefaler også denne boka.

[ElfHybrid]

Gleder meg enda mer nå