En elendig brevskrivers dagbok

Tigermamma · 30-12-09, 17:52

Åkei, så er tittelen en relativ løgn. Jeg er faktisk ganske flink til å juge, kjære dagbok. Sannheten er at jeg elsker å skrive brev, så lenge jeg kan dikte opp hva pokkern som faller meg inn den dagen.

Når brevet er skrevet, sender jeg det til en tilfeldig valgt mottaker jeg finner i den lokale telefonkatalogen. Før jeg har kommet så langt, har jeg brukt litt tid på å observere og kartlegge ham eller henne, så jeg ikke skriver helt i ørska. Hvorom all ting er - jeg skriver brevet og sender det når jeg tror innholdet kommer til å ha appell. Deretter gir jeg meg fantasien i vold; forestiller meg hvordan personen vil reagere når brevet leses. Det kan bli noen ganske herlige timer på sånne dager.

Neste dag står jeg og spionerer på vedkommende når posten hentes i kassa. Noen stikker bare hånda nedi og trekker innholdet opp uten å se nærmere på fangsten. Andre snur og vender på alt. Det er selvfølgelig morsomst når mottakeren stusser og leser avsenderadressen to ganger (nei da, det er ikke mitt virkelige navn som står der). Enda bedre om de ikke klarer å stå imot, men spretter opp og begynner å lese.

"Kjære venn,

du kjenner ikke meg, men jeg vet hvem du er. Det jeg nå skal fortelle deg, er til ditt eget beste."

De fleste brevene begynner sånn. Jeg er en ukjent velgjører, liksom. Skulle tro folk satte pris på et par-tre velmente råd, men det stemmer ikke alltid. Noen har blitt skremt. Det har stått om det i avisen.

ElfHybrid · 04-01-10, 17:30

Den første gangen var det ikke noe spesielt. Jeg syns rett og slett jeg måtte si noe, uten å implisere meg selv selvsagt. En av de lokale husmødrene som ikke er av de mest oppvakte,kanskje, som ikke la merke til at mannens bil sto litt vel ofte en gate lenger bort,når han egentlig skulle vært på jobb.

Det var enkelt den gangen, hun hadde mange venner, og ingen kunne mistenkes mer enn andre. Jeg ruslet 'tilfeldigvis' forbi når hun hentet posten den dagen, og ble vitne til et virkelig fantastisk oppbrudd. Han fikk det han fortjente,altså. Og enda litt til.

Bildene var egentlig bare en bonus for å virkelig understreke betydningen av det jeg ville frem til. Veldig effektivt i grunnen.

Tigermamma · 27-01-10, 21:11

Hun var bortimot blå i ansiktet, sånn skrek hun til ham: "Din forbannede horebukk! Og med den dama! Det er pokkern meg en fornærmelse - hu sekke ut i måneskinn." Og så slengte hun hele reklamebunken midt i trynet på ham. Han sto urørlig som en støtte mens papiret falt til bakken. Hun bøyde seg ned og plukket opp en glanset katalog, rullet den sammen og fortsatte å denge løs på ham.

Og han? Han bare sto der og svaiet mens kona lekset opp og klinte til ham med den sammenrullede blekka. Ikke et ord til sitt forsvar eller forklaring.

Jeg gikk forbi så sakte jeg kunne, bevæpnet med mobiltelefon i kameramodus. Det var kostelig, og mye mer enn jeg hadde forventet.

Det ga mersmak.

30-12-09, 17:52	#1
Tigermamma Senior Member Join Date: Aug 2008 Location: I hjertet av Oppland Posts: 248	En elendig brevskrivers dagbok Åkei, så er tittelen en relativ løgn. Jeg er faktisk ganske flink til å juge, kjære dagbok. Sannheten er at jeg elsker å skrive brev, så lenge jeg kan dikte opp hva pokkern som faller meg inn den dagen. Når brevet er skrevet, sender jeg det til en tilfeldig valgt mottaker jeg finner i den lokale telefonkatalogen. Før jeg har kommet så langt, har jeg brukt litt tid på å observere og kartlegge ham eller henne, så jeg ikke skriver helt i ørska. Hvorom all ting er - jeg skriver brevet og sender det når jeg tror innholdet kommer til å ha appell. Deretter gir jeg meg fantasien i vold; forestiller meg hvordan personen vil reagere når brevet leses. Det kan bli noen ganske herlige timer på sånne dager. Neste dag står jeg og spionerer på vedkommende når posten hentes i kassa. Noen stikker bare hånda nedi og trekker innholdet opp uten å se nærmere på fangsten. Andre snur og vender på alt. Det er selvfølgelig morsomst når mottakeren stusser og leser avsenderadressen to ganger (nei da, det er ikke mitt virkelige navn som står der). Enda bedre om de ikke klarer å stå imot, men spretter opp og begynner å lese. "Kjære venn, du kjenner ikke meg, men jeg vet hvem du er. Det jeg nå skal fortelle deg, er til ditt eget beste." De fleste brevene begynner sånn. Jeg er en ukjent velgjører, liksom. Skulle tro folk satte pris på et par-tre velmente råd, men det stemmer ikke alltid. Noen har blitt skremt. Det har stått om det i avisen.

Thread Tools
Show Printable Version Email this Page
Display Modes
Linear Mode Switch to Hybrid Mode Switch to Threaded Mode

Similar Threads
Thread	Thread Starter	Forum	Replies	Last Post
Som å lese sin egen dagbok	Boknytt	Boknytt	0	08-07-09 12:05
- Trist å få bøkene mine presentert på en så elendig måte digitalt	Boknytt	Boknytt	0	14-06-09 15:09
Nynnes dagbok 3 - Henriette Lind og Lotte Thorsen	hulderjenta	Bokanmeldelser	0	10-06-09 04:13
Dagbok 1942-44 av Hélène Berr	hulderjenta	Bokanmeldelser	0	07-01-09 21:10
60 år siden «Anne Franks dagbok»	Boknytt	Boknytt	0	01-07-07 17:01

04-01-10, 17:30	#2
ElfHybrid Senior Member Join Date: Aug 2009 Location: Finnmark Posts: 179	Den første gangen var det ikke noe spesielt. Jeg syns rett og slett jeg måtte si noe, uten å implisere meg selv selvsagt. En av de lokale husmødrene som ikke er av de mest oppvakte,kanskje, som ikke la merke til at mannens bil sto litt vel ofte en gate lenger bort,når han egentlig skulle vært på jobb. Det var enkelt den gangen, hun hadde mange venner, og ingen kunne mistenkes mer enn andre. Jeg ruslet 'tilfeldigvis' forbi når hun hentet posten den dagen, og ble vitne til et virkelig fantastisk oppbrudd. Han fikk det han fortjente,altså. Og enda litt til. Bildene var egentlig bare en bonus for å virkelig understreke betydningen av det jeg ville frem til. Veldig effektivt i grunnen.

27-01-10, 21:11	#3
Tigermamma Senior Member Join Date: Aug 2008 Location: I hjertet av Oppland Posts: 248	Hun var bortimot blå i ansiktet, sånn skrek hun til ham: "Din forbannede horebukk! Og med den dama! Det er pokkern meg en fornærmelse - hu sekke ut i måneskinn." Og så slengte hun hele reklamebunken midt i trynet på ham. Han sto urørlig som en støtte mens papiret falt til bakken. Hun bøyde seg ned og plukket opp en glanset katalog, rullet den sammen og fortsatte å denge løs på ham. Og han? Han bare sto der og svaiet mens kona lekset opp og klinte til ham med den sammenrullede blekka. Ikke et ord til sitt forsvar eller forklaring. Jeg gikk forbi så sakte jeg kunne, bevæpnet med mobiltelefon i kameramodus. Det var kostelig, og mye mer enn jeg hadde forventet. Det ga mersmak.