"Katten stryker seg inntil oss" av Kjersti Ericsson

[Elin]

Jeg kan desverre ikke skryte på å ha katt selv, det nærmeste jeg kommer er å ha fjernadoptert en pus hos Dyrebeskyttelsen. Med andre ord: Jeg er definitivt et kattemennseke, til tross for mangelen av en egen.

Katten stryker seg inntil oss av Kjersti Ericsson kan ved første øyenkast se ut til å være en bok med kattedikt. Og selv om ikke kattene er helt utelukket, er det faktisk ikke dette egenrådige dyret som står i fokus.

Det aller første diktet i samlingen, slik jeg ser det, handler om katten. Om hvordan den ser alt og finnes overalt, til alle tider.

Det aller første diktet i samlingen, slik jeg ser det, handler om katten. Om hvordan den ser alt og finnes overalt, til alle tider.
Store riker oppstår
og går under.
Katten er der.
Den stryker seg
inntil oss.


- fra dikt uten navn, s. 5

For meg var denne samlingen av dikt sterk lesing. Kjersti Ericsson viser med sine dikt en verden i utvikling. Engasjert taler hun de svakes sak. Et tydelig eksempel på dette ser vi blant annet i diktet “Det er noen som slår en kvinne”:

Det er noen som slår en kvinne.
Slik blir slaver slått.
Vettskremt river hun døra opp
og kaster seg ut på veien.


Bremser hviner.
Han løper tilbake,
slår og sleper henne
med ansiktet ned
gjennom stivt gras og nesler.

- fra “Det er noen som slår en kvinne”, s. 26

Diktene i boka er av varierende lengde, fra ca en halv side til å strekke seg over et par sider. Dette synes jeg er med på å gi det hele liv og variasjon, noe jeg definitivt liker godt.

Som hun startet diktsamlingen med et dikt med katter, så avslutter også Kjersti Ericsson det hele med et dikt med katter:
Fem katter soler seg
på et bilpanser
i Vicolo d’Orsa.
Tre katter soler seg
på Cicero’s talerstol.


- fra “Roma”, s. 44